Jeg har nå tatt endelig farvel med den kjære hagen min. Det var DEN som var vanskelig å overlate til andre, ikke boligen. Boligen var bare vegger.

Hagen var noe JEG hadde skapt. Brukt timer, dager, måneder og år. Slitt, svettet og strevd. Men også kjent glede. En usigelig glede mens jeg holdt på. Frydet meg når jeg fikk til noe. Sett fram til hver vår: Hvor mye hadde trærne og rosebuskene vokst? Hva hadde overlevd?

Jeg ante ikke før jeg kom hit, HVOR mye glede som kan komme fra en hage. En hage som man bryr seg om og steller. En hage som en tar seg av, bare vokser seg større og større, ettersom den blir finere og finere. Det blir ikke lenger rom for å kjede seg. Hagen blir et uttrykk for hvem DU er og hvordan DU vil ha det rundt deg. Og den avslører også noe om hva slags drømmer du har! 

Under flyttesjauet er det ikke lenger tid og krefter til blomster på bordet. Mens jeg klargjør for salg og flytting, kan jeg likevel ta meg tid til å sende en  takknemlig tanke til hagen, som brakte meg så mange gleder. Den forsynte meg med blomster som jeg kunne plukke og fargelegge dagene med her.

​​Når en har en stor hage og har samlet utstyr og krukker, er det mye å rydde, vaske og flytte på. Det er med sorgtungt hjerte jeg avslutter her i den trivelige hagen. Men jeg må se framover. Jeg skal få en ny hage. Jeg regner med det. En som har helt andre forutsetninger og muligheter enn denne. Mens jeg holder på og rydde og klargjøre for salg, vet jeg ikke sikkert OM jeg får ny hage eller hvor jeg skal flytte. Man vet jo aldri hva en faller for, når en skal kjøpe nytt. Kanskje må jeg nøye meg med en stor terasse i fremtiden? En ting er sikkert: jeg trenger mer plass inne. Jeg skal ha plass til maleriene mine. Et sted å male. Et sted å lagre lerretene på.

I alle årene siden jeg flyttet hit til gamlehagen, har jeg lagt mye tid og krefter på det å rydde i alt buskaset og forvokste trær.Jeg gravde bort trær som stod i veien. Klipte de som var for store og rufsete. Og plantet nye der det manglet hekker, trær og busker.

Arbeidet med å få opp høyde i hagen har tatt mange år. Men omsider begynte det å hjelpe. Ja, jeg syns det virkelig begynte å tegne seg en skisse av noe som om noen få år kunne ha blitt veldig bra. Men nå skulle jeg altså flytte. Og det smerter å dra i prosessen som er i sin sluttfase. 

Over: Det var jeg som plantet eføy oppover søylene som bærer den langsgående terassen i andre etasje. det dannet et tak og laget en gang hvor jeg kunne gå tørrskodd i regnvær. 
Under: Her ser vi buen som er porten ned i neste nivå av hagen. Hagen hadde 5 til 6 nivåer ned fra huset. 

Det kjennes ikke bra ut å flytte fra en sånn fabelaktig utsikt, uten å vite hva du får igjen. Her har jeg sittet mye og lenge, og bare sett utover fjorden. Eller lest i hagemagasiner og drukket te. Når det regent om sommeren var det herlig å sitte her og høre på lydene når sommerregnet dryppet ned på tak og fra takrenner.

Vintrene i hagen her var også fine. på grunn av det overbygde taket på terassen, kunne jeg fint sitte her med et pledd og varme hendene på en varm kopp. 

I overgangen mellom salg og kjøp av ny bolig, blir en hengende i luften: Hjelp! Jeg har ikke EN HAGE akkurat nå! Og det er en påkjenning for den som er HAGEELSKER og entusiast. En kan bare drømme om den dagen en er ferdig med hele flyttinga, både ut og inn. Og at en igjen kan ha ro og tid til å la humla suse. Strekke beina ut på hagesofaen, slenge blikket utover hagerommet og kjenne at en er rik. Rik fordi en kan nyte de enkle og ekte gledene i det å se det grønne og alle blomstene vokse.